Virtuell tribalisme

Kjell Sjåholm

Dette innlegget kombinerer smart mobb og Midtøstens tribalisme, det vil si stammetenkning.  Temaet er omfattende og for å begrense teksten er det ekstrahert verdier, forhold og tenkemåter som er relevante under demonstrasjoner og aksjoner utført av personer med bakgrunn fra Midtøsten.Det må også påpekes at alle opptrer ikke daglig i henhold til disse normene, men i gruppesituasjoner som demonstrasjoner, vil det være et press mot gruppekonformitet.Kultur er en potent kraft, men menneske påvirkes også av interne krefter som biologi og psykologi, parallelle krefter som sosiologiske og økonomiske «lover», og eksterne som kontakt med andre kulturer og samfunn som den norske.[1] Hvor lang tid det tar å skifte kultur er uklart. Multikulturen har ikke lagt opp til et slikt skifte.

 

Smart mobb

Howard Rheingold er den som har konseptualisert begrepet smart mobb i boken “Smart Mobs” fra 2002.  Smarte mobber består av folk som er i stand til å handle samordnet, selv om de ikke kjenner hverandre. Dette fordi de besitter teknologi som gjør dem i stand til å kommunisere med andre, hente informasjon fra informasjonstjenester og derved ha en grad av situasjonsbilde. De er også i stand til å formidle hva som skjer både internt innen gruppen og ut til det lokale, regionale og globale informasjonssamfunn. De er fysisk på stedet der det skjer, men operer virtuelt.

Midtøstens kultur og sentrale verdier

Sentrale verdier i Midtøsten inkluderer egalitarisme, konkurransepreget individualisme og søken etter autonomitet. Moralsk likhet tas for gitt som en essensiell menneskelig karakteristikk og rang oppnås ved konkurransen mellom likemenn. Det er intet ideologisk skille mellom hersker og undersått. [2] Idealene eksisterer side om side med sterke kulturelle antagelser som motstrider dette. Det er slik som forestillingen om kvinnelig svakhet og underlegenhet, negativ rase og etnisk stereotypier, begreper som nobel avstamning, nasjonalitet, etnisitet, troende (muslimer) og vantro (alle andre). Kategorisering som kan brukes for legitimere underlegenhet er religion (internt i islam og overfor andre religioner), yrke, nasjonalitet i tillegg til hudfarge. [3] Det å se ned på og hate andre grupper er fremtredende i Midtøsten. Dette kan føre til dødelig vold.[4] Mens menn er den «naturlige» kategori av overlegne, er kvinner den uthevde og fundamentalt «naturlige» kategori av fornedret del av menneskeheten. Alle underlegne personer fremstilles å fremvise feminine trekk. Kvinnens underordning under mannen er sanksjonert av ulema (presteskapet) som gudgitt.[5] Denne tvetydige blanding av tro og verdier, er vevd inn i ett delt etos av merkantilisme, sosial mobilitet, kosmopolitisme og kalkulert rasjonalitet. [6] Ærlighet, ære, selvkontroll og evne til å mekle er nødvendig i en usikker verden hvor en manns omdømme er eneste garantist for respekt, og det er intet politi til å håndheve regler (stammeområdet hvor dette kommer fra). Mot i kjærlighet og krig og villighet til å bruke vold er også høyt verdsatt, siden megling og personlig integritet ikke kan erstatte maskulin styrke og selvhevdelse i en konkurransepreget verden. [7] Malen for opptreden inkluderte avsmak for alle former for underkastelse, og høy aktelse for personlig styrke, jakten på ære og selvhevdende fremvisning av mot. Nomadenes verdisystem forplantet seg over hele Midøsten ved utvidelsen av det Arabiske imperiet.[8] Higen etter ære og unngå skam går i Midtøsten ut over det å gjøre en plikt og oppfylle forpliktelsene – det blir et mål i seg selv. Dette er et utilsiktet resultat av et konsept som tar sikte på å sementere gruppelojalitet. Resultatet er at betraktninger om ære er en driver av oppførsel som former respons.[9] Arabisk stammekultur er og at man definerer seg i forhold til «den andre», man har en konkurrent eller fiende.[10]

Ære. Hver mann som er fri til å gjøre som han vil, er ansvarlig for egne handlinger. Slik sett kan en si at arabisk kultur oppmuntrer til individuell frihet, men ære brukes også til å opprettholde gruppekoherens. Ære anses å hvile hos den som er i stand til å bevare sin likestilling, uavhengighet og frihet. Dette gjelder både individer og grupper. Underordning av enhver type resulterer i tap av ære, og følelse av skam. Underordning sees på som tap av mannlighet, idet mannlighet og mannlige dyder som pågåenhet, styrke, mot, fasthet, utholdenhet og evne likestilles med ære. Det er intet høyverdig med å være offer; det er bare seierherrens triumf og vanæren til den erobrede. Dominans gir ære, underkastelse gir skam. Søken etter ære oppfordrer til og leder til offensive handlinger, initiativer fra individer og grupper rettet mot andre hvor belønningen er ære.  Fornærmes en i en gruppe, blir det til en fornærmelse av alle. [11] Det å følge offentlige tjenestemenn sine henvisninger vil således oppfattes som nedverdigende, og utløse en maktutfordring overfor statens representant.  Dette kan spesielt oppstå overfor kvinnelige betjenter. Ettergivenhet i Midtøsten har ofte vært et direkte resultat av frykt, for ellers ville en ikke adlyde en annen som i prinsippet ikke er bedre enn en selv. Der det er lyden av slag, der er det respekt som pashtunerne sier. [12]

Sikkerhet basert på selvhjelp

Statene i Midtøsten regnes som premoderne og er ikke demokratisk, og de leverte sjelden sikkerhet eller velferd. De regnes som illegitime av subjektene, som staten ser på som objekter for utnyttelse og undertrykkelse. Utenfor statens kjerneområde har stammene organisert egen sikkerhet ved bruk av et selvhjelpssystem som omtales som balansert opposisjon. Her omtales kun de elementene som er anvendbare utenfor stammeområdene. Selvhjelpen består i at man forsvarer/blir forsvart av slekten eller samme etnisitet, brorskap, nasjonalitet eller tro. De konsentriske ringene av troskap (lojalitet) kan uttrykkes som: meg mot min bror, meg og min bror mot min fetter, meg min bror og min fetter mot verden. Balansert opposisjon legger vekt på spesifikk troskap etter regelen med de nære mot de fjerne. Rett eller galt er her underordnet lojaliteten til gruppen. Alle definisjoner av forhold er kontrære i et null-sums spill (vinner en, taper noen andre). Troskap er til «min gruppe», og der stopper den.  Balansert opposisjon er styre ved gruppetroskap, i stedet for styre ved regler. Balansert opposisjon er derfor ikke konsistent i et universelt normativt rammeverk, som en konstitusjon av regler som er inkluderende og som gjelder likt for alle, slik som i Norge.[13] Det segmentariske systemet er det som innehar retten til legitim bruk av vold – ikke den fraværende staten. Volden er gjennomgripende og kohesjonsfordrende.[14]  Det at kulturen foretrekker den sterkeste hesten i forhold til den svake gjør at det ikke er mulig å forstå regionen uten å gjenkjenne betydningen av vold, tvang og undertrykkelse.

Den virtuelle stammen

 SEQ CHAPTER \h \r 1Den virtuelle stammen kombinerer teknologi med stammetenkning utenfor stammeområdet. Her operer gruppen mot noen andre (hvem og hvilke målsetning varierer fra gang til gang). Selv om det ikke familie - ætt er involvert, så kan det dannes grupper på basis av geografiske, etnisk eller religiøs tilhørighet som virker opp mot andre. For de som kommer i kontakt med en slik gruppe vil den virke aggressiv og pågående. Ved konfrontasjoner kan det hurtig tilkalles forsterkninger over sosiale media og en konflikt mellom enkeltpersoner eskalerer. Det gjelder også opp mot politi. Det kan ikke forventes at det utvises respekt overfor politi eller annen myndighet. En mulig forståelse er at å vise underdanighet overfor myndighetene oppfattes å bringe skam. Både hurtig eskalering og ingen respekt for myndighetspersoner er registret ved konfrontasjoner i Tyskland og Sverige.[15]  Aksjoner planlegges på forhånd ved bruk av sosiale media. Underveis kan det lastes opp bilder og video fra aksjonen på nett, både for dokumentasjon og mobilisering av tilhengere.

Den første demonstrasjon av den virtuelle stammen fikk vi i Norge 8. og 10. jan 2009 hvor det ble mobilisert i Oslos gater mot jødene. Aksjonen var planlagt ved bruk av Facebook.[16] En aksjon som også medførte større skadeverk i Oslo den 10 jan.  Selv om planleggingen ble gjort over sosiale media, så forgikk suggesjonen i den fysiske gruppen på stedet både den 8. og 10. jan. Ryktespredning som førte til angrepet på McDonald spisesteder ble gjort via tekstmeldinger.[17] Hvorvidt det også er tilfelle for angrepet på Frimurerlosjen er ukjent (begge aktivitetene den 10. jan). Organisatorene av demonstrasjonen den 10. jan forsøkte å avlyse marsjen fra Stortinget til Den israelske ambassaden, men lyktes ikke med det. Foran den israelske ambassaden den 10. jan ble demonstrasjonstoget forsterket med en større gruppe som ropte «Død over jødene» på arabisk.[18] Det vurderes at denne forsterkningen var klargjort og forberedt på forhånd, og om ikke det godkjente demonstrasjonstoget hadde gått, ville denne forsterkning markert seg som utenfor demonstrasjonen.  

 



[1] Salzman, Philip Carl. 2008. Culture and Conflict in the Middle East. New York. Humanity Books Loc 19-20

[2] Lindholm, Charles.2002. The Islamic Middel East. Tradition and change, revised edition. Oxford. Blackwell publishers. Loc 361-393 

[3] Lindholm, Charles. Ibid. Loc 402-8

[4] Pryce-Jones, David. 2009. The Closed Circle – An interpretation of the Arabs. Chicago. Ivan R. Dee Publisher, s 30-32

[5] Lindholm, Charles. Ibid Loc 3172-3180

[6] Lindholm, Charles. Ibid. Loc 402-8

[7] Lindholm, Charles. Ibid. Loc 447 - 457

[8] Lindholm, Charles. Ibid. Loc 471-74

[9] Salzman, Philip Carl. Ibid. Loc 976-986

[10] Salzman, Philip Carl. Ibid. Loc 91-93

[11] Salzman, Philip Carl. Ibid. Loc 990-1002 og 1013-19

[12] Lindholm, Charles. Ibid Loc 3603-3610

[13] Salzman, Philip Carl. Ibid. Loc 91-93

[14] Gellner, Ernst. 1983. Muslime society. Cambridge. Cambridge University Press, s 40

[15] Frigelj, Kristian. 2015-12-27. Wir haben uns Kriminalität importiert. Die Welt. www.welt.de/150350700  Lastet ned 2015-12-27. Dette er bare et av mange eksempler

[16] Eiglad, Eirik. 2010. The anti-jewish riots in Oslo. Porsgrunn. Communalism Press, a 37-37

[17] Eiglad, Eirik. Ibid, s 53

[18] Eiglad, Eirik. Ibid, s 48

 

/span

/span