Strategi og kapasiteter

Kjell Sjåholm 

Innledning

Regjeringen prioriterer anskaffelse av såkalte «strategiske kapasiteter» som ubåter, maritime overvåkningsfly og F-35. Forsvarsdepartementet (FD) fremhever disse kapasitetene som viktige bidrag til Forsvarets avskrekkende evne. [1]

«Strategiske kapasiteter» brukes nå i forsvarsdebatten som en høyereliggende kraft – en form for Hellig gral og tillegges avskrekkende effekt i seg selv uten å sees i sammenheng med Forsvarets øvrige kapasiteter. Et fellesoperativt forsvar må stå på fire fysiske bein (Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet) og et virtuelt (Cyberforsvaret) , men har endt opp som låghalt idet Hæren hverken er moderne teknologisk eller har det nødvendige volum til å ha utholdenhet. Når Sjøheimevernet nedlegges og kapasiteten til Land Heimevernet reduseres, samt at også Sjøforsvaret skal svekkes i de neste årene, så blir resultatet et svekket Forsvar. En kan få inntrykk av at den anskaffelse av disse «strategiske kapasitetene» skal kunne kompensere for oppstått ubalanse. Men ingen av de nevnte kapasitetene vil kunne ta og holde lende, og landterritoriet er det som en eventuell strid til syvende og sist vil handle om.  

Det er også fornuftig at FD i Prop. 151 S satser på bedre situasjonsforståelse i nord. Men det er noe uklart hva man skal bruke økt situasjonsforståelse til, når man har begrenser kapasitet til å agere på denne forståelsen. Det er ikke mulig ut fra Prop. 151 S å mene noe hvorvidt kapasiteter til situasjonsforståelse og evnen til å agere er i balanse. Fremstillingen konsentrerer seg derfor om:

Hva er strategi og hva er kapasiteter?

Strategi

Det er mange oppfatninger av hva strategi er, og Edward Luttwak har et helt vedlegg med slike definisjoner.[2] Her vil imidlertid Lawrence Freedman sin definisjon bli bruk; «[strategy] It is the art of creating power». [3] For at dette skal gi mening er det nødvendig å forstå hva Lawrence legger i «power» som han beskriver som «the capacity to produce effects that are more advantageous than otherwise have been the case». [4] Strategi lages for å sette politiske beslutninger ut i livet, men utførelsen, det å genere effekter skjer alltid på taktisk nivå og samordnes av det operasjonelle nivået. Dette fører til misoppfatninger hvor ordet «strategisk» føyes til alt fra bombefly, spesialstyrker til korporaler. [5] All taktisk handling kan ha negativ eller positiv strategisk effekt, men trenger ikke ha det, dvs at kun enkelte operasjoner vil kunne ha det.  Det er bruken av kapasiteten i operasjoner som skaper effekter, ikke kapasiteten i seg selv.  Bruken av hund i forbindelse med fanger i Abu Ghraib (Irak) var tenkt å gi en taktisk effekt – villighet til å gi informasjon, men endte opp som en for USA og Vesten negativ effekt på strategisk nivå. Denne effekten søkes fortsatt å bli utnytte den dag i dag. Hvis man tar en gjennomgang så vil det være mange kapasiteter som kan gi positive effekter, eller som her uforsvarlig fangetjeneste som ga en negativ effekt. 

Kapasiteter

Edward Luttwak har i sin bok en del som han har benevnt «The levels of strategy», og denne delen av boken startet med det laveste nivået – det tekniske.[6]  Det er her vi finner kapasiteter. Kapasiteter er i seg selv ikke strategiske, og undervannsbåt (UVB) er ikke mer eller mindre strategiske enn f.eks stridsvogn, godt utdannede avhører eller fangevokter.  I hvilken grad man trenger å ta kapasiteten inn i vurderingen sett fra motstanderens side avhenger av type operasjon. UVB kun med torpedoer trenger man ikke ta med i vurdering av handlemåter under landoperasjoner.

Satsing på enkelte kapasiteter

FD har ved å satse på enkelte kapasiteter forlatt konseptet «det fellesoperative forsvar».  Når FD har tenkt å basere nasjonal strategisk planlegging på disse kapasitetene, så ender man med det som omtales som «teknologisk Maginotlinje». Admiral Wylie har følgende å si om dette:

« The player who plans for only one strategy runs a great risk simply because his opponent soon detects the single strategy – and counters it. The requirement is for a spectrum of strategies that are flexible and noncommittal, a theory that by intent and design can be applied in unforeseen situations … There is always in mind the hazard of the Maginot mentality, ashore, afloat, airborne, or chairborne. » [7]

Konsentrasjon av forsvaret av Norge ved bruk av de såkalte «strategiske kapasitetene» som den Hellige gral fører til at disse kapasitetene kan omgås, som den opprinnelige franske Maginotlinjen i 1940, og en derav følgende svekket avstreking og dårligere sikkerhet for den norske befolkning. Kapasiteten er i selv ikke nok, det må skapes dybde ved f.eks spredningflyplasser for å hindre at «gullegget» blir slått ut i et forkjøpsangrep.

Avslutning

«De strategiske kapasitetene» er ingen hellig gral, men heller «keiserens nye klær».  En lett påkledd øvrighetsperson i prosesjon i «Stortingsgarasjen» hadde ikke vært mulig uten at personen hadde latt seg forføre av salgsargumentene. Alliansen forførere og forført i dette tilfellet består av offiserer (tjenestegjørende og pensjonerte) med teknokratiske militærteorier og politikere i det førende regjeringspartiet som er mer opptatt av å bruke penger på antatte valgvinnere ved neste valg enn Norges sikkerhet. De allierte sørger for av ingen av de impliserte blir «nakne», det er den norske befolkning som frarøves sitt forsvar som blir «nakne».

 



[1] Forsvarsdepartement. 2015-2016. Stortingsproposisjon Prop. 151 S – Kampkraft og bærekraft, avsnitt «Videreutvikling av Forsvarets struktur», s 7

[2] Luttwak, Edward N. 2001. Strategy – The Logic of War and Peace, London. Belknapp Press, Appendix A, s 267 - 269

[3] Freedman, Lawrence. 2013. Strategy – A History. Oxford. Oxford University Press, s xii

[4] Wilkinson, Benedict & Gow, James Ed. 2017. The Art of Creating Power – Freedman on Strategy. London. Hurst & Company, Robert Ayson sitt kapittel Strategy theory as and intellectual system, s 24.3

[5] Gray, Colin. S. 2014. Strategy & Defence Planning – Meeting the Challenge of Uncertainty. Oxford. Oxford University Press, s 30

[6] Luttwak. Ibid. s 93

[7] Wylie, J.C. (1967): Military Strategy. A general theory of power control. Rutgers University Press, s 71-72